Til nye høyder

Å bare være sammen, uten planer – kan være ganske fint. Særlig når man får det til ute i naturen. I år ble det hjemmepåske. Ikke så uvanlig for oss. Men det som ble annerledes var at vi stort sett kun var oss i kjernefamilien på fire, og ikke hadde mange planer om familie- og vennetreff. Helt til mor i huset fikk en ganske vill idé. Nemlig å sette vekkerklokken på 05.00 på en helligdag/fridag så vi kunne dra på topptur for å se soloppgangen.

Omtåket

Etter flere uker med koronatilstander og en kaotisk miks av hjemmekontorskolebarnehage, var det uvanlig å plutselig sette på vekkerklokka.
Ekstra heftig var det derfor å sette den på så tidlig som kl. 05.00. Da det ulte i vekkerklokka 2. påskedag, var det mildt sagt en omtåket familie som stablet seg på bena. Og selv om barna kvelden i forveien hadde uttrykt mye glede og en del spenning over det som skulle skje, var de ikke akkurat fulle av krutt fra første stund da det endelig skulle gjennomføres. Men da vi endelig var påkledd, hadde sekken klar og hodelykt på – var vi klare til å legge i vei. Du vil bare ikke tro hvor mye iver og glede det kan gi en 5 åring å få gå ute midt på natten, med lys på hodet på vei til toppen av en høyde på 136 meter over vannet i nærmiljøet.

Da turen startet hjemmefra ved 5.30-tiden 2. påskedag var Frida og Eirik Moksness nødt til å ha på hodelykt for å finne veien langs skogsstiene.

På kjente stier, i ukjent lys

Etter å ha gått et lite stykke i nabolaget, traff vi vennefamilien på avtalt møtepunkt, og turen begynte innover turstien og opp mot toppen. Det gikk ganske raskt fra nattemørke til morgenlys ved halv seks-tiden. 5 åringen uttrykte etter hvert misnøye over å ikke ha bruk for hodelykten lenger. Heldigvis hadde vi med en kosebamse som “trengte å bli holdt i hånden” på vei opp, så hun ble distrahert nok til å bare følge på.

Et flott håndlaget skilt viser veien til stien som tar deg til toppen.


Å gå i skogen mens dagen gryr, byr på en blanding av stillhet og en del dyrelyder. Dette ga grobunn for fine og reflekterende samtaler med de eldste barna i turfølget. “Hva slags dyr lager den lyden?”, “Er det en kjøttmeis?” osv. Siden dette var en tur alle i følget hadde gått før, var det også spennende å se stien og skogen i et annet lys enn hva vi var vant til. I morgengry var det mørke litt mørkere enn vanlig, og det lyse lyste mer opp enn det vi var vant med.

Det er flott utsikt når man når 136 moh, dagen er i gry og soloppgangen like om hjørnet.

Å dele opplevelser med flere er det beste

Da vi nådde toppen etter en kort halvtimes gange, så vi et tydelig skille mellom dag og natt på himmelen. Vi ble også litt engstelige om værmeldingen hadde endret seg fra kvelden før, fordi en stor tykk sky så ut til å skulle ødelegge for opplevelsen av selve soloppgangen. Heldigvis utsatte den bare soloppgangen, og ikke ødela målet med turen. Mens små kropper begynte å bli utålmodige og flere mager begynte å bli sultne, startet frokostforberedelsene på medbragt primus. Å få spise stekt egg og bacon og ha kaffe på termos var nærmest en kulinarisk opplevelse.

Egg og bacon på primus er ikke hverdagskost til frokost.

Maten smakte ekstra godt ute, og kaffe og kakao varmet litt kjølige skrotter. Da maten var fortært gikk vi i samlet flokk opp til det øverste punktet og satt og ventet. Stråle for stråle kom mer og mer av sola til syne. Et øyeblikk var det et helt magisk fargespekter av rødt, gult og oransje over himmelen i øst. Alle sammen var enige om at det var en fin opplevelse, og at det var fint å ha gjort det sammen med noen.

Familien Johansen. Fra venstre: Jai Raymond, Even (7), Adam (3,5), Ellen Marie og Olai (9) stilte sporty opp på forslaget om topptur og soloppgang. Selvsagt på avstand av vennefamilien for å overholde alle smittevernsregler.

En lang dag startet en kort uke

Vi kom hjem til husene våre ved halv ni tiden om morgenen. Da føltes det allerede som langt på dag, men sannheten var at dagen knapt hadde startet for de fleste. Med andre ord kunne man nyte siste ferie- og fridag til fulle, før man gikk i gang på en ny, kort uke med hjemmekontorskolebarnehage. Opplevelsen var god, og bød absolutt opp til nye tilsvarende opplevelser. Litt bevegelse og aktivitet for hele familien, rett utenfor stuedøra er mulig for de fleste. Man må bare velge å gjøre det. Og selv om ikke det å stå opp kl. 5 er noe for alle, så kan man få fine turopplevelser både midt på dagen, eller ved å vente til sola går ned i vest.

Når sola gryr og skyene er på vei bort fra himmelen og dagen i dag.