I år er det 75 år siden sovjetrussiske soldater befridde fangene i konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Avstanden fra 2. verdenskrig til i dag, er skremmende kort. Derfor må vi formidle historien videre til neste generasjon.

Den internasjonale Holocaustdagen var 27. januar. Nordens største skolemarkering gjorde at mer enn 1800 elever deltok på ulike aktiviteter fordelt på fire dager, over hele Norden. Den 30. januar var markeringen i Arendal, og en annerledes skoledag ble avviklet for alle Arendal kommunes 9. klassinger. Gjennom foredrag, samtaler med tidsvitner, kulturuttrykk og aktive valg av standpunkt skapte arrangørene bevissthet rundt diskriminering, utenforskap, rasisme og antisemittisme.

Ord betyr noe

For å koke innholdet ned til noe dagsaktuelt som ungdommer kan gjenkjenne seg i, ble #ordbetyrnoe satt som overordnet tema. I innledningen av arrangementet fikk vi eksempler på hva slags ord unge i dag bruker ukritisk i sin dagligtale, og hvordan det egentlig føles for den som blir snakket til. Dette ble fulgt godt opp av journalist og forfatter Monica Csango og hennes selvopplevde jødiske familiehistorie.

Den unge Kristiansanderen Imari opptrådte med kul rap, som virkelig snakket til ungdommene i salen. Innholdet i hans to tekster var bevegende, og gjorde oss oppmerksom på at det som skjedde for lenge siden, også skjer i dag – og det setter dype spor.
Gro Kvanvig fra Arkivet freds- og menneskerettighetssenter tok oss derfra og videre bakover i historien. Nærmere bestemt 2. verdenskrig. Med en sterk dokumentarfilm fra Auschwitz – som ganske brutalt viste oss alt fra hvordan leiren var blitt bygd opp, til hvordan folk ble tatt til fange og deretter sendt dit og ikke minst hvordan det var «å leve» i leiren. Knapt et øye var tørt. Kreftene som fikk i stand dette, og hvordan det påvirket personer fra vårt land og vår region – er nok for dagens ungdom ganske uvirkelig. Sannheten og grusomheten ble understreket på en unik måte via film. Tidsvitnet Edith Notowicz (som bor i Trondheim nå) fortalte med egne ord hvordan hun hadde overlevde torturen i Auschwitz-Birkenau og møtene med legen Mengeles grusomme eksperimenter.

Fra 2. verdenskrig til 22. juli

Tilbake i salen fikk vi høre gripende historier om Holocaust i Norge og på Agder. Hvordan 12 jødiske personer fra vår egen region var blitt ofre i krigen. Grusomhetene skjer så visst ikke kun «der ute», det har også skjedd her. Denne sekvensen ble avslutningsvis iscenesatt med et tablå, en teatermonolog, og virkeliggjorde hvordan hverdagen for en jødisk forretningsmann ble opplevd under okkupasjonen.

På Holocaustdagen snakkes det mye om det som har vært, men det viktigste tror jeg er å sette dette i perspektiv og relevans til nåtiden. Tankesettene til de som drev krig og okkupasjon på 40-tallet, finnes dessverre enda. Det er det flere eksempler på internasjonalt og også nasjonalt. Hvordan kunne ellers to sekvensielle terrorangrep skje i hovedstaden vår i 2011? Gjennom en rekonstruksjon av det som skjedde den 22. juli 2011, og ikke minst samtalen med Utøya-overlevende Mohammed Saleh, fikk ungdommer i Arendal se og høre hvordan terror oppleves på nært hold. Vi fikk høre hvordan traumet setter sitt preg på kropp og sjel – også i lang tid etterpå. Dette er selvsagt et helt ekstremt eksempel, men man skal ha i minnet – at hatprat i norske skolegårder kan sette tilsvarende spor. Hvis vi ikke konfronterer hatprat tidlig, kan konsekvensene bli store.

• 

Skjer fortsatt

Folkemord. Utryddelse. Og det fordi man hører til én spesiell gruppe i et samfunn. Det er brutalt. Det er hathandlinger av verste sort. Det har skjedd opp igjennom verdenshistorien. Men folkemord finner fortsatt sted. Fordi noen fortsetter å ha tankesett som ikke er strømlinjeformet. Tankesett med hat. Vi må stå opp for dem som lider. Vi må vise dem at vi støtter dem, og er imot disse handlingene. FN-sambandet viste til konkrete konflikter hvor grusomhetene har skjedd: Bosnia-Hercegovina, Kambodsja, Namibia, Nazi-Tyskland, Russland, Rwanda, Sudan og Tyrkia. Konsekvensene er enorme. Store menneskegrupper på flukt skaper mange sårbare grupper. Noen av de kommer til oss, i håp om en trygg fremtid. De er sårbare og de trenger oss som medmennesker. Ikke som nye fiender. De som kommer fra andre steder, må bli inkludert og ikke ekskludert. Mennesker i mindretall er like mye verdt som mennesker i flertall. Andre kulturer, vaner, væremåter o.l. må vi våge å bli kjent med, og ikke skremt av. La folk få være som de er, eller føler for – uten å dømme. Uten å slenge om deg med ord. Med en gang ord er sagt, har skaden skjedd. Ord returnerer ikke som en boomerang og rydder opp i samvittigheten din. Folk som må fortrenge hvem de er, fordi de representerer noe annet, de lider nok, om ikke vårt hatprat skal tråkke dem enda lenger ned.

Det viktigste vi gjør, er å ikke glemme. Det sa tidsvitnet Edith Notowicz så fint: «Det viktigste man kan lære av det som skjedde under andre verdenskrig, er verdien av å ikke miste menneskeligheten i seg». Det mener jeg gjelder like mye til hverdags, som i krig. #Ordbetyrnoe – bruk dem riktig.

En stor takk til Arkivet freds- og menneskerettighetssenter, Wergelandsenteret og FN-sambandet for sterke og gode bidrag til en annerledes skoledag, så vi ikke skal glemme.